Klubben » Vegards Innspill

 

Vegards innspill før MIF-Kongsvinger

"Jaja, og nå må vi også komme oss hjem," sa Kengu. "Adjø, Brumm."
Og med tre lange hopp var hun vekk.
Brumm fulgte henne med øynene.
"Jeg skulle ønske jeg kunne hoppe slik," tenkte han.
Men sånn er det, noen kan - og noen kan ikke.

Noen ganger er livet sånn at det bare er å strekke hendene i været og innrømme at man ikke får til det man ønsker.
Onsdag var en sånn dag for oss. På mange måter. Det er bare å beklage.
Vi var aldri i nærheten. Oppgaven ble for vanskelig. Motstanderen var for god. Proffer mot amatører.
Derfor er det er kanskje urettferdig å kjefte.
Men at vi skulle være så svake defensivt var likevel overraskende. Selv om vi ble presset hardere enn vanlig.
Det var åpent som på et bordell i Thailand. Det var like mange hull. Det ble gjort like mange grove feil.
Det var skuffende, flaut og vondt å bli ydmyket foran 6000 mennesker og i hele Buskerud-fotballens lupe. Jævlig vondt.
Måtte det aldri skje igjen. Aldri!

Nå kommer Kongsvinger, gutter. De scoret seks sist. Frem med nål og tråd. Sekken må snurpes igjen. Med en eneste gang.

Andre ganger er livet sånn at man må krype ydmykt til korset og innrømme at man tok feil.
Beklager Balotelli. Beklager Mads Ahlsen.
Sånn.
Ingenting er som å gå helgen i møte med en smule renere samvittighet.
Den skal nok tidsnok skitnes til igjen.

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Italia ikke kunne vinne EM med Balotelli på laget.
Takk til alle som minnet meg på det etter kampen mot Tyskland, forresten.
Nå vant ikke Italia EM, til det var Spania for overlegne. Og Balotelli dominerte ikke i finalen. På ingen måte. Men han prøvde da også. Selv da Italia ble redusert til 10 mann og kampen var avgjort.
Han var til og med nesten sympatisk da han viste omsorg for en skadet motspiller.
Og gråt han ikke litt etter finalen da?

For en forvandling fra gruppespillet til utslagsstadiet, i oppførsel og spill. Det så ut som han ble mer voksen på et blunk.
Han smilte og lo før kampen mot Tyskland. Jublet hemningsløst etter sin første scoring og takket spissmakker Cassano for innlegget. Han ga hele sin fosterfamilie en bamseklem etter kampen, og dediserte målene til sin fostermor.
Fra å virke likegyldig, lat, arrogant og sur. Til å bli eksplosiv, arbeidsom, målfarlig og bli!
Til mitt forsvar: Hvem skulle trodd det?
Det kom like overraskende på meg som klamydia på ei nonne.

Hvordan går det an? Hva har Prandelli gjort?
Hvis det går an å forandre Mario Balotelli, må det gå an å forandre spillere i Mjøndalen også.
For vi har også hatt spillere som har vært utfordrende. Vi klarer å forbedre oppførsel i korte perioder, men å få en langvarig forandring har vist seg vanskelig.

Det har vært som å piske en død hest å få en sutrekopp til å bli en positiv bidragsyter. Å få et rotehode til å bli strukturert. Går det an å få en drittsekk til å bli grei? Eller å få egoist til å bli en lagspiller?
Italia og Pandrelli klarte det. Ser det ut til.
Forresten, vi får vente og se til Premier League starter opp igjen.

Vi har vi endt opp med å kaste ut de råtne eplene. Før eller siden. Dilemmaet er at de ofte tar med seg gode ferdigheter når de drar. De samme ferdighetene som ofte har skapt dem og formet deres personlighet. Og som fikk oss til å ta sjansen på dem.
Man skal ha en sterk rygg for å bære et stort talent.

Italia ble laget mitt i EM. Etter hvert. Mot alle odds.
En prøvet nasjon. Et folkeslag uten moral. Bestikkelser, korrupsjon, mafia og kampfiksing. En nasjon som ikke bare velger en korrupt horebukk til statsminister en gang. Men som gjenvelger ham. Gang på gang.
Så viser landslaget seg som en hardtarbeidende, sammensveiset gjeng. Uten de vanlige tjuvtriksene og ikke med mer skuespill enn andre lag.
Syngingen til Buffon. Scoringene til Balotelli. Straffen til Pirlo. Spillet til Pirlo! Det var fantastisk å se ham spille. Måten han fløt rundt på banen, full kontroll. Majestetisk.
Ballkontroll, ro, pasninger. Alt med perfekt eleganse. Det var vakkert.
Han minner meg om en ung og edru Erik Mykland. I spillestil og løpesett. Bare bedre.

Og straffen selvfølgelig. En kjipp midt i mål med den største selvfølgelighet. Det var ikke noe å juble for en gang. Det var for lett. Han visste at Hart kastet seg tidlig. Fantes det noe bedre alternativ enn å legge ballen der keeperen i hvert fall ikke var? Dessuten trengte han å jekke ned bajasen i mål.
Der og da snudde han straffekonken i favør Italia.

Så var det sikkert spanjoler som var enda bedre enn Pirlo.
Spania var best. Jeg kunne skrevet et helt innlegg om Spania. Men alt er skrevet før. Alt er sagt før. Det ville blitt for kjedelig. Det eneste jeg vil si er at spillet til Spania var alt annet enn kjedelig for meg.

Spillere, trenere og supportere var forbannet på dommer og linjemenn etter kampen mot strømmen. Lynende forbannet. ”Han må da for faen se at de skulle hatt rødt kort på straffa! Fellingen fra Jokke må ha vært 2-3 meter utenfor 16 meteren! Helt utrolig!”
Så ser vi TV-bildene i ettertid. Og må med skam å melde si at dommer Ahlsen hadde rett. Helt rett i alle de viktige avgjørelsene. Bortsett fra en.  Han burde vist ut Jokke på Strømmen sin straffe.

Så det var ikke dommernes skyld at vi ikke klarte å ro i land seieren mot Strømmen. Det var min skyld.
Jeg vurderte å bytte Knut og Jokke på slutten. Men jeg ønsket å beholde aggressiviteten til Knut på midten. Og gamblet på at Jokke ikke skulle få løpsduell mot Tokstad. Det holdt til det 89. minutt.

Jeg burde byttet.
Og burde holdt kjeft.

Etterpåklokskap er sjeldent særlig vakkert.


Vegard.
 

Vegards innspill før MIF-Sandefjord

Gi meg en med svarte sko.

Ordføreren ringte torsdag morgen. Han gratulerte og takket for innsatsen etter kampen mot Hønefoss. Litt moro det da, gutter. Skulle hilse.
Det er kvelder som den mot Hønefoss som bygger klubb. Det er sånne kvelder som gjør at vi litt etter litt kan fylle tribunene og vokse. Stor innsats, fint spill, scoringer og seier er resepten. Vi prøver hver gang. Og vi får det til oftere og oftere.

På 70-tallet spilte det en hardhaus på Åmot som het Gunnar Svendsen. Gunnar var en tøffing. En skikkelig tøffing.
Han spilte fotball på en tid da skoa var svarte og menn var menn. Tatoveringer var for sjømenn. Leggskinner hadde de ikke hørt om, strømpene var rullet som pølser rundt anklene. Derfor var det vondt å møte en motspiller fra Ådal legg mot legg. Ikke bare vondt, det var farlig også. Spilleren fra Ådal hylte som en stukket gris: ”Jeg har brekki beinet!”. Gunnar løp videre et par skritt, men det var ikke så lett med både legg- og skinnben brukket. ”Her er det flere som har brekki beinet”, sa Gunnar Svendsen.

Dagens fotballspillere er annerledes.
Har noen sett en fotballspiller uten tatoveringer i det siste? En med svarte sko? En som tåler en smell, uten å ligge nede og vri seg?
Forresten, dem finnes det heldigvis fortsatt mange av. Rett skal være rett. Det går an å takle med både gule og rosa sko.
Men det er for mange pyser, sutrekopper og egoister (se under Balotelli i ordboka) etter min smak. Du ser dem i EM, TV-bildene avslører dem. Kapteinen til Hellas, Karagounis, lette febrilsk etter blod etter en liten kakk i hodet. Ikke akkurat Terry Butcher.
Til og med noen engelskmenn er ”smittet”. Scott Parker fikk en klaps i ansiktet og skapte seg som om han skulle vært utsatt for grov vold.
Det finnes eksempler i de fleste kampene. Men kun på de lagene som er fornøyd med resultatet til enhver tid. Når et lag jager scoring på slutten av kampen, ser spillerne ut til å tåle mer…
Spillere som blir så alvorlig ”skadet” at de trenger hjelp, må ut av banen. Etter is-sprayens magiske virkning kan de komme inn igjen. Men først i neste stopp i spillet. Dvs. at laget hans må spille med 10 mann i et minutt eller så.
Toppfotballen avgjøres ofte av marginer. At de tør. At trenerne lar de få lov!
Arne Scheie klager over mangel på ”fair play” når noen unnlater å spille ut ballen når en motspiller ligger nede. ”Spill videre!” sier jeg. For meg er det et mye større svik mot begrepet å ligge nede uten å være skadet.

Jeg var på Gran Canaria i ferien. Så EM-kampene på pub. Selvfølgelig.
Etter kampene en kveld viste de rugby. Ingen hvite sko. Bare blomkålører, brukkne neser og et og annet sykehusbesøk. Tror ikke de har en regel om å måtte ut før de kan komme inn igjen etter skade. Må du først ut, kommer du ikke inn igjen.
Jeg har bodd i Bristol. Vest-England er rugbyland. Jeg hadde et par kamerater som spilte rugby. De så på fotballspillere som jeg ser på RS-utøvere. ”Rugby er det ordentlige menn gjør mens guttungene spiller fotball”, sa de i Bristol.

En som har måtte tåle en trøkk, er Kenneth Dokken. Sandefjords kaptein som fikk en grusom ansiktsskade tidlig i sesongen. Heldigvis ser det ut til at skaden leges etter planen. Han er tilbake som trener i IBK og har startet opp med lett fotballtrening.
Det er noen spillere, og folk generelt, som alltid etterlater seg et godt rykte. Kenneth er en sånn type. En av norsk fotballs hedersmenn.
Velkommen tilbake på banen, Kenneth, når den tid kommer.

120 minutter med fotball tar på. Slitsomt for hode og ben. Den viktigste jobben etter onsdag ble å reparere bena og nullstille hodet. Det er veldig vanlig å få en nedtur i serien etter en god prestasjon i cupen. Vi er klar over faren, så gjenstår det å se om vi har klart å restituere og forberede oss godt nok.
Sandefjord er for øvrig i samme situasjon. De har slitt etter at Kenneth ble borte. Men de fikk en flott opptur på onsdag, da de slo Vålerenga i cupen.

Talent wins games, but teamwork and intelligence wins championships. - Michael Jordan.
Så ut med Balotelli, Italia. Hvis dere har lyst til å vinne EM.


Vegard.
 

Vegards innspill før MIF-Hønefoss

Alt jeg trenger.

”Det var en liten tøs i landsbyen som på flekken ble dødelig forelsket i den lange, tynne gringoen. Kane hadde merket det og tok henne med inn. Omtrent som om han trakk en hest inn i smia for å få nye sko, tenkte Charlie.
- Hva forlanger du av en kvinne, Morgan? Hadde Charlie spurt mens de red ut av landsbyen morgenen etter.
Kane lot til å ta spørsmålet alvorlig.
– At lårene hennes møtes hele veien opp, svarte han omsider.
– Er det alt?
– Er ikke det nok?”

Morgan Kane. En enkel mann med enkle behov.

Jeg kjenner meg igjen.
Gi meg godt spill og scoringer. Gi meg seier og tre poeng. Det er alt jeg trenger.
Det gjør meg sorgløs og lykkelig i dagevis. Helt til neste kamp.
Jeg bryr meg ikke om at sommeren regner bort.
Jeg driter i at plenen ser ut som en åker og at hybelkaninene er så store at de snart kan ringe til vaskehjelpen selv.
Det er til og med greit å være skilt og at Adrian bor et annet sted. Han har det fint hos moren sin.
Bare gi meg seire!

Så jeg har hatt fine uker i det siste. Vi har blitt ganske gode. På ganske kort tid. Vi banket Start, vi slo Bærum. Vi fikk ett poeng på Hamar og vi knuste SIF 5-2.
Første omgang mot SIF er noe av det beste vi har gjort noen gang. Bevegelser, pasninger, dueller og scoringer. Fine scoringer etter inntrente bevegelser. Det gjør en trener glad.
Smart av SIF å sette inn Martin Ødegaard forresten. For det første var han god. For det andre tok det fokus bort fra resultatet. Og DT bet begjærlig på.
Deilig å slå dem, uansett. Og godt å få vist at vi kan spille fotball her oppe også.

Hønefoss er gode!
Bedre enn tidligere utgaver vi har møtt. De har bedre enkeltspillere og et mye bedre lag. Før denne sesongen hentet de det de trengte, i stedet for det som var tilgjengelig. Det har gjort dem solide defensivt og farlige offensivt.
Så dette blir en formidabel utfordring. Men så moro da gitt!
For gutta er i slag. Og vi kan slå Hønefoss. Klart vi kan!
Men vi må være på vårt aller beste. Vi må sannsynligvis ha litt flaks. Helst begge deler.
Da kommer vi til å vinne.

Det er alt jeg trenger.

Vegard.

Vegards innspill før MIF-Bærum

Langt fra Toten
I tenårene leste jeg alle Morgan Kane bøkene 2-3 ganger. Og jeg hørte Jokke og Valentinerne synge dystre sanger om livets harde realiteter. Jeg tror det gjorde noe med et ungt sinn. Kombinert med å få ener og toer på børsen med ujevne mellomrom, kan man bli ganske hard og tykkhudet.


”Du er ikke så flink til å prate om følelser du, Vegard”, har jeg hørt fra oppgitte jenter så lenge jeg kan huske. Men jeg har ingen problemer med å prate om følelser. Enkelte følelser. Som glede, sinne, jubel og sorg. Det går helt fint. Jeg får meg bare ikke til å lire av meg klisjeer og svulstige uttrykk.
Så jeg husker godt at den rødvinsdrikkende massen av bryllupsgjester forventet at jeg skulle si de tre små, ubehagelige ordene. Og jeg husker veldig godt at jeg presset meg til å si dem, høyt og tydelig. Men med klamme hender og et fårete smil. Selv etter et betydelig antall beroligende kalde.
”Stolt” er nesten i samme kategori for meg. Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg har vært stolt av spillerne, laget eller det vi har oppnådd. Jeg har aldri følt det sånn. Jeg har vært veldig glad mange ganger, helt vanvittig glad. Men stolthetsfølelsen har vært forbeholdt sønnen min.

Frem til sist søndag.
Da vi slo Start 3-0 i strålende vær på et nesten fullsatt Mjøndalen stadion. Folk reiste seg på tribunen og ga gutta trampeklapp. Trampeklapp i Mjøndalen!!
Der og da reflekterte jeg over utviklingen i klubben siden 2006. Året da vi spilte kamper i 3. divisjon mot lag fra Toten, med flere kuer enn folk på kampene.
Vi hadde gode treningsforhold, 15 gode spillere, en oppmann og en materialmann. Runar Nilsen var selvfølgelig keepertrener. Som alltid. Stian Nedberg hadde alle verv i styret, fra formann til varamedlem.
Det var alt. Det var nok. Den gang i 2006 i norsk 3. divisjon.
Vi spilte mot Ihle.
Akkurat da vi trodde vi hadde kjørt oss bort, dukket det opp ei grønn slette midt i svarte skauen.
Lars Arne Nedberg var der. Han stod i skogkanten og røkte. Og han drakk sikkert øl. Etter at han fant frem midt i 2. omgang. Og Adrian Paul var der. Han løp fra bønder på Toten hele den sesongen. Arne Riise Nilsen satte frem bagene. Og tok seg en kaffe og en rullings.

Resten har kommet til etter hvert.
• Fra 350’ til 15 mill. i budsjett.
• Fra 0 til 40 ansatte.
• Fra 3. divisjon til Adecco.
• Fra gamle Nedre Eiker til Mjøndalen stadion.
 
Og der, i solsteiken på nye Mjøndalen stadion, med 3-0 mot Start i lomma, med trampeklapp fra tribunen, med glade spillere og ledere rundt meg, følte jeg en oppriktig stolthet. For første gang. Gjenoppstandelsen av toppfotballen i Mjøndalen var et faktum.

Bærum ligger sist, med to fattige poeng. Faren for undervurdering er åpenbar etter kampen mot Start. Alle forventer ny seier. Lett seier. Stor seier. Men Bærum er et godt lag. Et spillende lag som er gode offensivt. De har scoret flere mål enn oss så langt, noen av dem etter kombinasjonsspill jeg drømmer om at vi skal få til.
Hovedoppgaven for oss trenere blir å få spillerne til å forstå at denne kampen krever akkurat like mye av oss som Start-kampen. Når det gjelder innsats, konsentrasjon og løpsvilje. Vi kan advare, true og mase. Men gutta må tro det og forstå. Ellers blir dette en gedigen nedtur.
Jeg sier ikke mer, gutter. Men husk at jeg sa det!

Idris fremstod som en helt på søndag. Kun dager etter at han brått mistet faren sin, spilte han en av sine beste kamper i brunt og punkterte kampen med en fantastisk scoring rett før slutt. Han har blitt glad i Mjøndalen fordi mjøndølingene er glade i ham, og behandler ham med respekt. Det har visst ikke vært en selvfølge andre steder. Merkelig nok.

Jeg elsket henne forresten så høyt at vi skilte oss tre år senere.
Jeg vil være stolt av sønnen min og stadion til ”døden skiller oss ad”.

Vegard.
 

Vegards innspill før kampen mot Start

Pokker og!
 

At vi ikke klarte bedre.
For første gang denne sesongen møtte vi et antatt topplag i Sarpsborg 08. Og det er bare å innse, vi ble ett nummer for små. I dobbel forstand.
Sarpsborg var bedre enn oss i det meste, særlig i første omgang.
Og så hadde de Øyvind Hoås. Han var for god for oss. Og for stor. Altfor stor. Han tok ned ballen på brystet mens vi hoppet alt vi orket i det vi trodde var en hodeduell. Han lekte seg med sålefinter mens vi hang hjelpeløse rundt bena hans. Og en gang i blant sparket han ballen i krysset.
Det var vondt å se. Men det var ingen vits i å kjefte. Det ville vært som å kjefte på sønnen min på 10 år fordi han ikke klarer å bytte dekk på bilen.

Mot Hødd spilte vi god fotball i lange perioder. Vi turte og vi klarte. Vi må tørre på bortebane også. Tørre å frispille som vi skal. Tørre å stå opp med forsvaret. Tørre å løpe fremover, ofte og fort. Fort som faen. Inn i rom. Da vil mellomrommene åpne seg.
Lag som tør mer enn de frykter får ofte som fortjent.
Og så MÅ vi være kompakte. Og vi MÅ være aggressive. Mot Sarpsborg kom alle tre scoringene mot etablert forsvar, det vitner om svikt på de to punktene.
Men jeg vet vi kan! For jeg har sett det før.

Ny sjanse kommer fort. Mot et kanskje enda bedre lag. Start står uten tap så langt, og kommer med 7-0 i bagasjen fra forrige kamp.
Et godt lag, men en klubb med store utfordringer.
2295.
Vårt tilskuersnitt? Det hadde vært noe!
Vår max. tilskuerkapasitet? Nærmere.
Antallet færre tilskuere på Sør Arene i forhold til budsjett? Riktig.
Tallet sier alt om forskjellen i klubbenes størrelse. Og en god del om Starts budsjettering og økonomiske problemer.

Rhett fikk to billige gule kort mot Sarpsborg og må stå over.
Lars, Fredrik, Adrian og Marius er skadet. Som før.

Resten av dere gutter, må forvente og akseptere knallhardt arbeid i 90 minutter. Det kommer til å koste og det kommer til å gjøre vondt.
Men jeg er redd det er eneste måten.

Vegard.

Fram med kassa, karer!

Sesongen så langt har vært svakere enn jeg hadde håpet. Ingen tvil om det.
Solid mot Alta. Pluss litt flaks.
Elendig i perioder mot Ull/Kisa og Tromsdalen. Pluss uflaks. Da blir det tap. Sånn er fotballen. Sånn er Adecco’n.
Men man får som fortjent i det lange løp.
Så vi må bli bedre. Så gode at flaks/uflaks kun får innvirkning på målforskjellen.
Og vi utvikler oss stadig. Justerer litt. Får spillere tilbake fra skade. Nå er endelig Bjarne tilbake også. Kapteinen vår, hjertet i laget. Han som alltid går foran, på banen og utafor. Klart han har vært savnet. Men vi må være forsiktige med ham. Han har en spillestil som er nådeløs mot egen helse, og en vinnervilje som overskygger smerten. Så vi andre må styre belastningen en stund fremover.
Jeg så Hødd på La Manga i mars. Ut fra det de viste der tippet jeg dem høyt på tabellen. Men som oss, har de hatt en svak åpning. De er veldig spillende. Og dristige. Og har fått lide for det nå i starten. Men de har mange gode spillere og et tydelig spillmønster. Som er underholdende og vanligvis effektivt. De er tro mot sin stil og jeg tror de kommer.
Bare ikke riktig enda.

Jorda er rund. Lars Granaas er skadet. Marius Boldt like så. Sånn er det bare.
Men Fredrik Gulsvik er nesten helt skadefri. Han er med på treningene. Så spørs det om det blir mer enn bare å være med. Kommer han seg i form? Legger han nok i potten? Det er opp til han. Men jeg skal piske, jage, veie og mase. Så får Nordli-testen jobben med å avsløre hva den nærmeste tiden vil bringe for Fredrik. Sannsynligvis får han mer behov for joggesko enn fotballsko utover.

I et par kamper i vår har vi ikke turt å spille fotball før kampen er tapt. Det er fristende å kalle det feighet. Og det kan vi ikke ha!
Nå er det på tide å vise karakter.
Så gutter, på søndag er det fram med brystkassa. Allerede under innmarsjen. Gå ut på deilige Mjøndalen stadion og vis hva du kan. Uten frykt. Bare glede og forventning. Og stolthet over å få lov til være en del av eventyret vi er midt inne i.
Du har 90 minutter på deg. Bruk tiden godt. Plutselig er det over.
Hver eneste fordømte duell skal vinnes. Det må angripes, det må løpes. Og det skal scores mål.
Og så må du tåle en smell. Du må tåle en gal dommeravgjørelse. Du må tåle å få sola i øynene og du må tåle motvind. Du må kanskje til og med tåle å ligge under.
Men opp med haka uansett! Fram med kassa.
Brun seier.

Vegard

Ekspander eller dø!

Å være trener i Adecco-ligaen kan sammenlignes med å sykle med bind for øynene.
Uforutsigbart. Vanskelig å styre. Ofte vondt. Og alltid spennende. ALLTID!

Fra første dommerfløyte i hallen i Alta til 4. overtidsminutt mot HamKam 11. november kommer kloa i magen til å gnage og sørge for søvnløse netter og rastløse dager.
I ”ligaen fra helvete” får du aldri fred. Enten befinner man seg i en evig slåsskamp mot nedrykksspøkelset eller så klorer man etter opprykk/kvalikplass så blodet spruter. Uansett blir det aldri uinteressant. Aldri kjedelig.
Vi går inn i en ny periode med korte negler og lange netter. Men med vidåpne øyne. Vi aksepterer det og lever med det. For sånn er det bare.

”Ekspander eller dø”, sang Raga Rockers på 80-tallet. Sånn er det i Adecco’n også. Enten har du fremgang, i budsjett, administrativt og på sport. Eller så rykker du ned før eller siden. Banna bein.
Vi har hatt den fremgangen seks år på rad. Vi jakter nummer sju. Det er vårt mål. Bedre enn 10. plass, flere poeng enn 40.

Kun seks lag vil unngå nedrykk eller opprykk/kvalik. Seks av 16!

Og jeg tror vi fort kan bli en av de seks. Jeg håper det. Men jeg har i år et betimelig håp om en diett uten sovetabletter fra september og ut. Dvs. trygg avstand til 4. siste laget.
Så gutter, vær så snill: Løp alt du orker, hopp så høyt du kan og takle så hardt du tør. Skyt!
Bare hold oss unna nedrykkssumpa. Livet der nede har ført til at jeg husker telefonnummeret til fastlegen min i all evighet. Og jeg har ikke godt av mer!
Noen synes sikkert dette er defensivt, men for meg er syv timers regelmessig søvn uten kunstig stimuli det eneste jeg ber om.
Og ro til å utvikle ungguttene våre ytterligere. Vi har ingen hast.
Men ingen sier vel nei til bonus? Er du utenfor nedrykksfare, er du automatisk i nærheten av kvalik. Vi har et lag som kan snuse på det i år. Så er det sagt.

Vi har tilbakelagt et fantastisk halvår, kanskje de viktigste seks månedene i klubbens historie.
Vi følte at vi begynte å stange hodet i taket. Vår løsning ble å flytte taket. Selvfølgelig.
Gjennom å bygge nytt stadion.
Og stadionet har blitt helt fantastisk, ”mjøndalsk” og fint. Perfekt for oss. Funksjonelt og stilrent. Tilgjengelig for alle. Store og små, unge og gamle. Med krykker eller i rullestol. Pensjonister med barnebarn, hele familier. Fedre med ivrige sønner. Studenter med bakrus. Husmødre og ungjenter med interesser utover 4-4-2 og høyt press. Kanskje.

Først og fremst ønsker vi alle brune velkommen, hver dag.
Men også de blå/gule. De oransje og de røde. Og de gule fra byen. Til og med Solbergs svart/hvite og de marineblå som ikke liker oss, ønsker vi velkommen.
Vi håper anlegget blir et sted for hele bygda, for naboer, for hele regionen. Vi er så stolte av stadionet vårt og ønsker å vise det frem for flest mulig.

Og alle som kommer skal møtes med vennlighet! Ingen av våre frivillige, ingen i klubben, skal være sure eller tverre. Men hjelpsomme og blide. Det er mitt ønske og klubbens mål. Vennlige mot tilskuere, presse og dommere. Til og med 4.dommeren skal vi prøve å være vennlige mot.
Og motspillere. Før kamp. Og etter.
Når kampen er i gang, derimot. Da er de brune lite gjestfrie. Som før. Som alltid.

Jeg ser det for meg.
Jeg ser nervøse blikk og stive smil. Jeg kjenner lukten av varmesalve i garderoben. Lyden fra store gutter med små blærer som presser ut noen dråper til. Og jeg vet at det nærmer seg.
Den sortkledde blåser.
Så er det i gang. Nå skjer det!
Jeg ser brune forsvarere filleriste motstandere med større navn.
Jeg ser en midtbane som er sterk, teknisk, bevegelig og uforutsigbar. Som slår intelligente pasninger til spissene. Spisser med fart og muskler, løpsvillige og ustyrlige som ville dyr.
Og jeg ser for meg nettsus og jubel. Og ”Branna Slå” i garderoben etterpå.
Det er deilig!! Deiligere enn noe annet jeg kan komme på. Eller kan skrive om.
Forresten, ingenting er deiligere enn å vinne viktige fotballkamper.
Hører dere, jenter: Ingenting!
Det var fint å få sitt første kyss. Men jeg husker kampen mot Elverum bedre.
Det var fint å ligge over hos kjæresten for første gang. Men ekstasen da vi scoret 2-0 målet mot Follo var sterkere.
Jeg har vært heldig, for jeg har vært sammen med noen flotte jenter. Men ingen av dem har gjort meg så glad som Mads da han løp fra hele Hønefoss og holdt oss oppe i 2009.

Når man virkelig brenner for noe, blir det altoverskyggende. Omtrent som tannverk.
Det er lidenskap. Lidenskap av den smertefulle sorten.
For det er vondt. Jeg hater det til tider. Men kan ikke leve uten.
Jeg er enig med Ingebrigt Steen Jensen: ”Det er bare de som ikke er interesserte nok som gleder seg til en viktig kamp”. For oss andre har det lite med glede å gjøre. Ikke før seieren er i boks. Først da er det moro! Ekstatisk moro.

Så la oss fortsette å jakte på ekstasen, den ligger og venter på oss.
Men jeg vet at det kommer til å bli ubehagelig på veien. Jævlig ubehagelig.
Så vi biter tenna sammen. Så hardt at det knaser i jekslene.
Inntil sesongen er over. Da er vi sannsynligvis nede på gummene.

Hvor ender vi så, når to streker skal settes i november?
Nedrykk? Midt på? Kan vi klare kvalik?? Start og Sarpsborg rykker opp.
Jeg tror vi blir en av de seks.

Nå braker det løs folkens! Atter en gang.
Ny sesong, nye spillere, nytt stadion og nye drakter.
Men med den samme deilige fargen.
Og samme naive optimismen.
Med større stolthet enn noen gang!

God fornøyelse. Hvis du har nerver til det.
Pass på neglene.


Vegard.

 
Våre samarbeidspartnere

Mjøndalen Idrettsforening © 2004-17

Innholdsoversikt - Siteman CMS