Klubben » Mimrehjørnet » MIF-historier fra arkivet

20-åra - de brune markere seg i norsk fotball

Det var i 1924 vi virkelig markerte oss. Vi hadde ansatt svensk trener som innførte mye nytt. I 1. runde møtte vi Sarpsborg. Vi spilte 1-1 i Sarpsborg også her etter 4 ekstraomganger. Omkampen i Mjøndalen vant vi 1-0. Transport på den tiden: MIF benyttet båt til kampen i Sarpsborg. Deretter slo vi ut Tønsberg Turn og Kvik Trondheim. I kvartfinale møtte vi Larvik Turn på gressbane (slike baner var det meget få av). Vi vant 3-0 i Larvik. Kjempekamp! Turn hadde jo i runden før slått ut selveste Fredrikstad. For de fleste spillerne syntes denne suksessen uvirkelig og egentlig uoppnåelig. Det gir et perspektiv på dette når vi fanger opp høyrewing Sigurd Andersen sukk i garderoben etter seieren i Larvik: Jeg synes det er så flaut å slå alle disse gode laga!!!
I semifinale mot selveste Brann, klubben som vant NM både i 1923 og 25, med stjernespillere som Finn Berstad, Aleksander Olsen i spissen. Kampen skulle spilles på nøytral bane, nemlig Holmes Gressbane (der Readybanen ligger i dag.) Våre spillere tok denne kampen så alvorlig at de reiste inn til Oslo dagen før og overnatter på Slemdal Hotel. Kampen samlet over 10000 tilskuere. Brann hadde 5 landslagsspillere på laget. Hva kunne våre gutter utrette? Brann var totalt overlegne innledningsvis og tar ledelsen etter 12 minutter. Men tilslutt vant vi 2-1 og var klare for vår første finale. Vår beste spiller var keeper, Henry (Dramsen) Kristiansen.

Finale gikk i Trondheim og Odd var motstander. Kort sagt vi tapte 3-0. Men kampen vil bli mest husket av mjøndøler som ”knottekampen”. Trener Møller hadde skaffet ekstra lange gressbaneknotter som guttene benyttet. Men da dommer Høegberg blåste til avspark entret Odd banen, men ikke våre spillere. Hvorfor? Det var blitt protestert på knottevalget. Det måtte knottes om. Tenk dere kaoset. 5 minutter til avspark. 11 par støvler – alle knotter måtte tas av. De var for øvrig festet med en stor ekstrastift i hver knott.
                   Nils O Nilsens støvler fra 1924

En tang – en hammer – en lest. Det var all redskapen. 132 knotter skulle fjernes og erstattes av nye reglementerte. Vi benyttet det ekstrakvarteret vi hadde rett til og rakk avspark. Men oppladningen ble elendig og da i tillegg Einar Kroghs legg ble sparket av etter 7 minutter var kampen ødelagt for våre spillere.
Dette var for øvrig det første året vi spilte i godkjente brune og hvite drakter. 

                                                    Godkjennelsen fra NFF på draktfarge


Uansett finaleresultat vi hadde markert oss på fotballkartet.
PS. Dette var et meget godt brunt år, men vi vil nevne at kretsmestere ble vi ikke.
Vi endte på 2. plass etter Strømsgodset som for øvrig hadde tapet kvartfinalen i cupen mot Brann.
 
Supporterne, ja hele bygda, var langt oppe etter at vi nådde finale i 1924. Hva ville de nærmeste åra bringe. For de største optimistene var det vel bare himmelen som var grensen.
Nye spillere kommer til mot slutten av 20-åra; vi kan nevne Bjarne Pettersen, Erling Andersen, Sverre Nordby, Ingolf Olsen, Hans Andersen og Jørgen Hval. Foreløpig for unge, men alle ble landslagsspillere med årene.
Keeperproblemer! Dette hadde vi rikelig i denne perioden. Semifinalehelten fra 24, ”Dramsen” ble skadet og spilte ikke lenger. Reservekeeperen, Peder O. Krogh ”Pørre målmann” blir syk og dør høsten 26. Leonard Syvertsen ”Mester Graa” blir hentet fra Drafn og står i buret i 25, men returnerer til Drammen allerede etter et år. Det er for øvrig blitt hevdet at dette var den første ”fiskingen” av en spiller i vårt distrikt. Keeperproblemet syntes løst ved Reidar Hvals (Spissberger’n) inntreden. En kjempekeeper, men dessverre et biluhell våren 28 førte til hans altfor tidlige bortgang. Men så løste keeperproblemet seg. Sverre Nordby kom rett fra juniorlaget og debuterte i 28. Han ble vår første stabile keeper over tid. Han beholdt ”kassa” til etter 1945 sesongen, ja han var med som reservekeeper så sent som i 1950.

Cupinnsatsen i disse årene ble en skuffelse. Vi nådde aldri høyere enn 3. runde bortsett fra i 1926. Da nådde vi 4. runde, hvor vi beseirer Viking 7-1 i Mjøndalen i omkamp (0-0 i Stavanger). Dette var det første oppgjør mellom Viking og MIF, innledningen til mange store dueller mellom lagene i blått og brunt.

Seriespill. I 1926 vedtok fotballtinget at det skulle gjennomføres et forsøk på et ligaspill, Østlandsligaen. Ligaen var inndelt i tre avdelinger: hovedserien, øst- og vestserien. De to sistnevnte var 2.divisjoner. Ligaen ble spilt i 3 sesonger. Vi vant to av dem og Lisleby det
tredje. Vi kan også nevne at vi 1929 ble kretsmestere for første gang, det første etterfulgt av 9 på rad. ( i alle disse årene tapte vi kun 9 poeng totalt).
I 1928 må vi ta med at vi gikk tilbake til helhvite drakter. Det ble med dette ene året!
I en prøvelandskamp mot Skottland i 1929 besto det norske landslagets ”løperekke” av 4 bla Andersen; Sigurd, Einar, Erling og Arthur.
Det var seriespillet som sto i høysetet i disse årene og skal vi trekke fram en kamp må det bli ligakampen mot Odd i 1930, nemlig den 15.juni kl. 15.30. Vi hadde så mange tap for Odd’erne. Vi hadde et kompleks for ”gutta” fra Skien. Dette hadde vi hatt helt fra 1921 fra vårt første møte. Det var fra denne kampen at Odds landslagskeeper ”Skruen Pedersen” har uttalte at når laget reiste fra Skien viste de ikke engang hvor Mjøndalen lå på kartet!
Det viste de i alle fall etter denne kampen. Våre gutter vant 6-1. Gubbe scoret 5 av målene.
Det ble den gang hevdet i sportspressen at dette var MIFs beste kamp noensinne.

 
Våre samarbeidspartnere

Mjøndalen Idrettsforening © 2004-18

Innholdsoversikt - Siteman CMS