Langt fra Toten

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 12:46 den 22. mai 2012 4 kommentarer

I tenårene leste jeg alle Morgan Kane bøkene 2-3 ganger. Og jeg hørte Jokke og Valentinerne synge dystre sanger om livets harde realiteter. Jeg tror det gjorde noe med et ungt sinn. Kombinert med å få ener og toer på børsen med ujevne mellomrom, kan man bli ganske hard og tykkhudet.
 

”Du er ikke så flink til å prate om følelser du, Vegard”, har jeg hørt fra oppgitte jenter så lenge jeg kan huske. Men jeg har ingen problemer med å prate om følelser. Enkelte følelser. Som glede, sinne, jubel og sorg. Det går helt fint. Jeg får meg bare ikke til å lire av meg klisjeer og svulstige uttrykk.
Så jeg husker godt at den rødvinsdrikkende massen av bryllupsgjester forventet at jeg skulle si de tre små, ubehagelige ordene. Og jeg husker veldig godt at jeg presset meg til å si dem, høyt og tydelig. Men med klamme hender og et fårete smil. Selv etter et betydelig antall beroligende kalde.
”Stolt” er nesten i samme kategori for meg. Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg har vært stolt av spillerne, laget eller det vi har oppnådd. Jeg har aldri følt det sånn. Jeg har vært veldig glad mange ganger, helt vanvittig glad. Men stolthetsfølelsen har vært forbeholdt sønnen min.

Frem til sist søndag.
Da vi slo Start 3-0 i strålende vær på et nesten fullsatt Mjøndalen stadion. Folk reiste seg på tribunen og ga gutta trampeklapp. Trampeklapp i Mjøndalen!!
Der og da reflekterte jeg over utviklingen i klubben siden 2006. Året da vi spilte kamper i 3. divisjon mot lag fra Toten, med flere kuer enn folk på kampene.
Vi hadde gode treningsforhold, 15 gode spillere, en oppmann og en materialmann. Runar Nilsen var selvfølgelig keepertrener. Som alltid. Stian Nedberg hadde alle verv i styret, fra formann til varamedlem.
Det var alt. Det var nok. Den gang i 2006 i norsk 3. divisjon.
Vi spilte mot Ihle.
Akkurat da vi trodde vi hadde kjørt oss bort, dukket det opp ei grønn slette midt i svarte skauen.
Lars Arne Nedberg var der. Han stod i skogkanten og røkte. Og han drakk sikkert øl. Etter at han fant frem midt i 2. omgang. Og Adrian Paul var der. Han løp fra bønder på Toten hele den sesongen. Arne Riise Nilsen satte frem bagene. Og tok seg en kaffe og en rullings.

Resten har kommet til etter hvert.
• Fra 350’ til 15 mill. i budsjett.
• Fra 0 til 40 ansatte.
• Fra 3. divisjon til Adecco.
• Fra gamle Nedre Eiker til Mjøndalen stadion.
 
Og der, i solsteiken på nye Mjøndalen stadion, med 3-0 mot Start i lomma, med trampeklapp fra tribunen, med glade spillere og ledere rundt meg, følte jeg en oppriktig stolthet. For første gang. Gjenoppstandelsen av toppfotballen i Mjøndalen var et faktum.

Bærum ligger sist, med to fattige poeng. Faren for undervurdering er åpenbar etter kampen mot Start. Alle forventer ny seier. Lett seier. Stor seier. Men Bærum er et godt lag. Et spillende lag som er gode offensivt. De har scoret flere mål enn oss så langt, noen av dem etter kombinasjonsspill jeg drømmer om at vi skal få til.
Hovedoppgaven for oss trenere blir å få spillerne til å forstå at denne kampen krever akkurat like mye av oss som Start-kampen. Når det gjelder innsats, konsentrasjon og løpsvilje. Vi kan advare, true og mase. Men gutta må tro det og forstå. Ellers blir dette en gedigen nedtur.
Jeg sier ikke mer, gutter. Men husk at jeg sa det!

Idris fremstod som en helt på søndag. Kun dager etter at han brått mistet faren sin, spilte han en av sine beste kamper i brunt og punkterte kampen med en fantastisk scoring rett før slutt. Han har blitt glad i Mjøndalen fordi mjøndølingene er glade i ham, og behandler ham med respekt. Det har visst ikke vært en selvfølge andre steder. Merkelig nok.

Jeg elsket henne forresten så høyt at vi skilte oss tre år senere.
Jeg vil være stolt av sønnen min og stadion til ”døden skiller oss ad”.

Vegard.