Klubben » Blogg

SØK

Kategorier

  1. blogg (1)
juli 06

Beklager!

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 09:54 den 6. juli 2012 Ingen kommentarer

"Jaja, og nå må vi også komme oss hjem," sa Kengu. "Adjø, Brumm."
Og med tre lange hopp var hun vekk.
Brumm fulgte henne med øynene.
"Jeg skulle ønske jeg kunne hoppe slik," tenkte han.
Men sånn er det, noen kan - og noen kan ikke.

Noen ganger er livet sånn at det bare er å strekke hendene i været og innrømme at man ikke får til det man ønsker.
Onsdag var en sånn dag for oss. På mange måter. Det er bare å beklage.
Vi var aldri i nærheten. Oppgaven ble for vanskelig. Motstanderen var for god. Proffer mot amatører.
Derfor er det er kanskje urettferdig å kjefte.
Men at vi skulle være så svake defensivt var likevel overraskende. Selv om vi ble presset hardere enn vanlig.
Det var åpent som på et bordell i Thailand. Det var like mange hull. Det ble gjort like mange grove feil.
Det var skuffende, flaut og vondt å bli ydmyket foran 6000 mennesker og i hele Buskerud-fotballens lupe. Jævlig vondt.
Måtte det aldri skje igjen. Aldri!

Nå kommer Kongsvinger, gutter. De scoret seks sist. Frem med nål og tråd. Sekken må snurpes igjen. Med en eneste gang.

Andre ganger er livet sånn at man må krype ydmykt til korset og innrømme at man tok feil.
Beklager Balotelli. Beklager Mads Ahlsen.
Sånn.
Ingenting er som å gå helgen i møte med en smule renere samvittighet.
Den skal nok tidsnok skitnes til igjen.

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Italia ikke kunne vinne EM med Balotelli på laget.
Takk til alle som minnet meg på det etter kampen mot Tyskland, forresten.
Nå vant ikke Italia EM, til det var Spania for overlegne. Og Balotelli dominerte ikke i finalen. På ingen måte. Men han prøvde da også. Selv da Italia ble redusert til 10 mann og kampen var avgjort.
Han var til og med nesten sympatisk da han viste omsorg for en skadet motspiller.
Og gråt han ikke litt etter finalen da?

For en forvandling fra gruppespillet til utslagsstadiet, i oppførsel og spill. Det så ut som han ble mer voksen på et blunk.
Han smilte og lo før kampen mot Tyskland. Jublet hemningsløst etter sin første scoring og takket spissmakker Cassano for innlegget. Han ga hele sin fosterfamilie en bamseklem etter kampen, og dediserte målene til sin fostermor.
Fra å virke likegyldig, lat, arrogant og sur. Til å bli eksplosiv, arbeidsom, målfarlig og bli!
Til mitt forsvar: Hvem skulle trodd det?
Det kom like overraskende på meg som klamydia på ei nonne.

Hvordan går det an? Hva har Prandelli gjort?
Hvis det går an å forandre Mario Balotelli, må det gå an å forandre spillere i Mjøndalen også.
For vi har også hatt spillere som har vært utfordrende. Vi klarer å forbedre oppførsel i korte perioder, men å få en langvarig forandring har vist seg vanskelig.

Det har vært som å piske en død hest å få en sutrekopp til å bli en positiv bidragsyter. Å få et rotehode til å bli strukturert. Går det an å få en drittsekk til å bli grei? Eller å få egoist til å bli en lagspiller?
Italia og Pandrelli klarte det. Ser det ut til.
Forresten, vi får vente og se til Premier League starter opp igjen.

Vi har vi endt opp med å kaste ut de råtne eplene. Før eller siden. Dilemmaet er at de ofte tar med seg gode ferdigheter når de drar. De samme ferdighetene som ofte har skapt dem og formet deres personlighet. Og som fikk oss til å ta sjansen på dem.
Man skal ha en sterk rygg for å bære et stort talent.

Italia ble laget mitt i EM. Etter hvert. Mot alle odds.
En prøvet nasjon. Et folkeslag uten moral. Bestikkelser, korrupsjon, mafia og kampfiksing. En nasjon som ikke bare velger en korrupt horebukk til statsminister en gang. Men som gjenvelger ham. Gang på gang.
Så viser landslaget seg som en hardtarbeidende, sammensveiset gjeng. Uten de vanlige tjuvtriksene og ikke med mer skuespill enn andre lag.
 

Syngingen til Buffon. Scoringene til Balotelli. Straffen til Pirlo. Spillet til Pirlo! Det var fantastisk å se ham spille. Måten han fløt rundt på banen, full kontroll. Majestetisk.
Ballkontroll, ro, pasninger. Alt med perfekt eleganse. Det var vakkert.
Han minner meg om en ung og edru Erik Mykland. I spillestil og løpesett. Bare bedre.

Og straffen selvfølgelig. En kjipp midt i mål med den største selvfølgelighet. Det var ikke noe å juble for en gang. Det var for lett. Han visste at Hart kastet seg tidlig. Fantes det noe bedre alternativ enn å legge ballen der keeperen i hvert fall ikke var? Dessuten trengte han å jekke ned bajasen i mål.
Der og da snudde han straffekonken i favør Italia.

Så var det sikkert spanjoler som var enda bedre enn Pirlo.
Spania var best. Jeg kunne skrevet et helt innlegg om Spania. Men alt er skrevet før. Alt er sagt før. Det ville blitt for kjedelig. Det eneste jeg vil si er at spillet til Spania var alt annet enn kjedelig for meg.

Spillere, trenere og supportere var forbannet på dommer og linjemenn etter kampen mot strømmen. Lynende forbannet. ”Han må da for faen se at de skulle hatt rødt kort på straffa! Fellingen fra Jokke må ha vært 2-3 meter utenfor 16 meteren! Helt utrolig!”
Så ser vi TV-bildene i ettertid. Og må med skam å melde si at dommer Ahlsen hadde rett. Helt rett i alle de viktige avgjørelsene. Bortsett fra en.  Han burde vist ut Jokke på Strømmen sin straffe.

Så det var ikke dommernes skyld at vi ikke klarte å ro i land seieren mot Strømmen. Det var min skyld.
Jeg vurderte å bytte Knut og Jokke på slutten. Men jeg ønsket å beholde aggressiviteten til Knut på midten. Og gamblet på at Jokke ikke skulle få løpsduell mot Tokstad. Det holdt til det 89. minutt.

Jeg burde byttet.
Og burde holdt kjeft.

Etterpåklokskap er sjeldent særlig vakkert.


Vegard.
 

Legg igjen en kommentar

Legg inn

 
Våre samarbeidspartnere

Mjøndalen Idrettsforening © 2004-17

Innholdsoversikt - Siteman CMS