Klubben » Blogg

SØK

Kategorier

  1. blogg (1)

Første uka med IFO

Denne uka var det oppstart av MIF IFO. Vi i klubben har vært spente på interessen for et slikt tilbud, men med 106 barn påmeldte, er vi veldig fornøyde! Vi har plass til flere, så ring eller mail meg for å melde ditt barn på MIF IFO!
 

I skrivende stund har vi besøkt Åsen, Krokstad, Stenseth og Mjøndalen SFO. Vi har hatt det moro med masse lek, latter, ball (håndball!) og selvfølgelig litt tårer, det hører til, men blir fort borte igjen…Barna har vist stor entusiasme, og jeg gleder meg til de neste ukene. I dag er jeg på plass på Solberg og Steinberg SFO.
 

I tillegg til meg vil kapteinen på MIF`s A- lag, Bjarne, bidra med gjennomføringen. Han er en ekte MIF-gutt på 24 år, og han har flere gode fotballklubber på CV’n før han endelig kom hjem til MIF! Han er også trener for Hokksund og jobber på Steinberg skole. En real kjernekar som er flink med barn og flink med flere typer idretter.
Heia IFO! Og MIF!
 

Lars
 

juli 06

Beklager!

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 09:54 den 6. juli 2012 Ingen kommentarer

"Jaja, og nå må vi også komme oss hjem," sa Kengu. "Adjø, Brumm."
Og med tre lange hopp var hun vekk.
Brumm fulgte henne med øynene.
"Jeg skulle ønske jeg kunne hoppe slik," tenkte han.
Men sånn er det, noen kan - og noen kan ikke.

Noen ganger er livet sånn at det bare er å strekke hendene i været og innrømme at man ikke får til det man ønsker.
Onsdag var en sånn dag for oss. På mange måter. Det er bare å beklage.
Vi var aldri i nærheten. Oppgaven ble for vanskelig. Motstanderen var for god. Proffer mot amatører.
Derfor er det er kanskje urettferdig å kjefte.
Men at vi skulle være så svake defensivt var likevel overraskende. Selv om vi ble presset hardere enn vanlig.
Det var åpent som på et bordell i Thailand. Det var like mange hull. Det ble gjort like mange grove feil.
Det var skuffende, flaut og vondt å bli ydmyket foran 6000 mennesker og i hele Buskerud-fotballens lupe. Jævlig vondt.
Måtte det aldri skje igjen. Aldri![...]

juli 04

Tiki taka

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 12:43 den 4. juli 2012 Ingen kommentarer

Spania har vunnet 3 mesterskap på rad. Det i seg selv er en unik prestasjon! Spania`s spillestil, populært kalt Tiki Taka, kombinert med en generasjon spanjoler med fantastiske individuelle, relasjonelle og strukturelle ferdigheter er nøkkelen til lagets enorme suksess. Spansk fotball er i førersetet internasjonalt og er i så måte referansen for resten av verden. Seinest for 3 dager siden sa f.eks VIF`s hovedtrener Martin Andresen at «vi skal spille som Spania». Men han sa også at «pr nå så er ikke spillerne gode nok».
 

Kan vi forvente at norske spillere og norske lag, blir like gode ferdighetsmessig og på den spanske stilen som spanjolene selv? Er det smartere å se framover på hva som bli det neste, eller strekke seg mot de som er best i dag? Vil den spanske modellen for evig og alltid være den beste? Neppe. Det kommer alltid noe nytt, som overgår det som er beste pr i dag. Hvilken type fotball dominerer i 2018? Sannsynligvis umulig å spå, men det jeg er sikker på er at spillernes ferdigheter individuelt og i laget er enda bedre enn det vi så av Spania i EM 2012.
 [...]

juni 22

Gi meg en med svarte sko!

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 10:23 den 22. juni 2012 1 kommentarer

Ordføreren ringte torsdag morgen. Han gratulerte og takket for innsatsen etter kampen mot Hønefoss. Litt moro det da, gutter. Skulle hilse.
Det er kvelder som den mot Hønefoss som bygger klubb. Det er sånne kvelder som gjør at vi litt etter litt kan fylle tribunene og vokse. Stor innsats, fint spill, scoringer og seier er resepten. Vi prøver hver gang. Og vi får det til oftere og oftere.

På 70-tallet spilte det en hardhaus på Åmot som het Gunnar Svendsen. Gunnar var en tøffing. En skikkelig tøffing.
Han spilte fotball på en tid da skoa var svarte og menn var menn. Tatoveringer var for sjømenn. Leggskinner hadde de ikke hørt om, strømpene var rullet som pølser rundt anklene. Derfor var det vondt å møte en motspiller fra Ådal legg mot legg. Ikke bare vondt, det var farlig også. Spilleren fra Ådal hylte som en stukket gris: ”Jeg har brekki beinet!”. Gunnar løp videre et par skritt, men det var ikke så lett med både legg- og skinnben brukket. ”Her er det flere som har brekki beinet”, sa Gunnar Svendsen.[...]

juni 18

Alt jeg trenger

Publisert av , kl. 10:41 den 18. juni 2012 Ingen kommentarer

Alt jeg trenger

”Det var en liten tøs i landsbyen som på flekken ble dødelig forelsket i den lange, tynne gringoen. Kane hadde merket det og tok henne med inn. Omtrent som om han trakk en hest inn i smia for å få nye sko, tenkte Charlie.
- Hva forlanger du av en kvinne, Morgan? Hadde Charlie spurt mens de red ut av landsbyen morgenen etter.
Kane lot til å ta spørsmålet alvorlig.
– At lårene hennes møtes hele veien opp, svarte han omsider.
– Er det alt?
– Er ikke det nok?[...]

mai 22

Langt fra Toten

Publisert av Kjetil Bergh, kl. 12:46 den 22. mai 2012 4 kommentarer

I tenårene leste jeg alle Morgan Kane bøkene 2-3 ganger. Og jeg hørte Jokke og Valentinerne synge dystre sanger om livets harde realiteter. Jeg tror det gjorde noe med et ungt sinn. Kombinert med å få ener og toer på børsen med ujevne mellomrom, kan man bli ganske hard og tykkhudet.
 

”Du er ikke så flink til å prate om følelser du, Vegard”, har jeg hørt fra oppgitte jenter så lenge jeg kan huske. Men jeg har ingen problemer med å prate om følelser. Enkelte følelser. Som glede, sinne, jubel og sorg. Det går helt fint. Jeg får meg bare ikke til å lire av meg klisjeer og svulstige uttrykk.
Så jeg husker godt at den rødvinsdrikkende massen av bryllupsgjester forventet at jeg skulle si de tre små, ubehagelige ordene. Og jeg husker veldig godt at jeg presset meg til å si dem, høyt og tydelig. Men med klamme hender og et fårete smil. Selv etter et betydelig antall beroligende kalde.
”Stolt” er nesten i samme kategori for meg. Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg har vært stolt av spillerne, laget eller det vi har oppnådd. Jeg har aldri følt det sånn. Jeg har vært veldig glad mange ganger, helt vanvittig glad. Men stolthetsfølelsen har vært forbeholdt sønnen min.

Frem til sist søndag.
Da vi slo Start 3-0 i strålende vær på et nesten fullsatt Mjøndalen stadion. Folk reiste seg på tribunen og ga gutta trampeklapp. Trampeklapp i Mjøndalen!!
Der og da reflekterte jeg over utviklingen i klubben siden 2006. Året da vi spilte kamper i 3. divisjon mot lag fra Toten, med flere kuer enn folk på kampene.
Vi hadde gode treningsforhold, 15 gode spillere, en oppmann og en materialmann. Runar Nilsen var selvfølgelig keepertrener. Som alltid. Stian Nedberg hadde alle verv i styret, fra formann til varamedlem.
Det var alt. Det var nok. Den gang i 2006 i norsk 3. divisjon.
Vi spilte mot Ihle.
Akkurat da vi trodde vi hadde kjørt oss bort, dukket det opp ei grønn slette midt i svarte skauen.
Lars Arne Nedberg var der. Han stod i skogkanten og røkte. Og han drakk sikkert øl. Etter at han fant frem midt i 2. omgang. Og Adrian Paul var der. Han løp fra bønder på Toten hele den sesongen. Arne Riise Nilsen satte frem bagene. Og tok seg en kaffe og en rullings.

Resten har kommet til etter hvert.
• Fra 350’ til 15 mill. i budsjett.
• Fra 0 til 40 ansatte.
• Fra 3. divisjon til Adecco.
• Fra gamle Nedre Eiker til Mjøndalen stadion.
 
Og der, i solsteiken på nye Mjøndalen stadion, med 3-0 mot Start i lomma, med trampeklapp fra tribunen, med glade spillere og ledere rundt meg, følte jeg en oppriktig stolthet. For første gang. Gjenoppstandelsen av toppfotballen i Mjøndalen var et faktum.

Bærum ligger sist, med to fattige poeng. Faren for undervurdering er åpenbar etter kampen mot Start. Alle forventer ny seier. Lett seier. Stor seier. Men Bærum er et godt lag. Et spillende lag som er gode offensivt. De har scoret flere mål enn oss så langt, noen av dem etter kombinasjonsspill jeg drømmer om at vi skal få til.
Hovedoppgaven for oss trenere blir å få spillerne til å forstå at denne kampen krever akkurat like mye av oss som Start-kampen. Når det gjelder innsats, konsentrasjon og løpsvilje. Vi kan advare, true og mase. Men gutta må tro det og forstå. Ellers blir dette en gedigen nedtur.
Jeg sier ikke mer, gutter. Men husk at jeg sa det!

Idris fremstod som en helt på søndag. Kun dager etter at han brått mistet faren sin, spilte han en av sine beste kamper i brunt og punkterte kampen med en fantastisk scoring rett før slutt. Han har blitt glad i Mjøndalen fordi mjøndølingene er glade i ham, og behandler ham med respekt. Det har visst ikke vært en selvfølge andre steder. Merkelig nok.

Jeg elsket henne forresten så høyt at vi skilte oss tre år senere.
Jeg vil være stolt av sønnen min og stadion til ”døden skiller oss ad”.

Vegard.[...]

 
Våre samarbeidspartnere

Mjøndalen Idrettsforening © 2004-17

Innholdsoversikt - Siteman CMS